Se filmen her

En kulisse. Tre skuespillere. Det starter med et terapimøte hos psykolog. En ung mann forteller om en vanskelig barndom. Han forteller med bevrende stemme om løsrevne begivenheter i et liv på utsiden av det vanlige samfunnet. Første minne er fra et dysfunksjonelt familieliv. En far som jobber mye. Drikkfeldig. Voldelig mot gutten og kona når han er full. Forholdet mellom far og sønn har varme øyeblikk, men de er få. Gutten flyttes til et fosterhjem. Her ligger familielivet nærmere det normale, men gutten føler seg ikke som en del av familien. Mobbet på skolen. Den første keitete forelskelsen og de første erfaringene med alkohol. Kriminalitet og dårlig venner. Begynnende psykiske lidelser.

Fantasi og virkelighet
Det hele fremføres på en måte som får en til å lure på hva som er virkelighet og hva som er fantasi. Scenene fra livet til den unge mannen presenteres i tilfeldig rekkefølge. Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Den eneste røde tråden er den stadig pågående samtalen med psykologen. Mangelen på struktur i fortellingen forsterker stemningen av kaos som hersker i hovedrollens sinn. Det er lett å føle nærhet og sympati, selv innsikt, i den mørke og plagede sjelen. Håp er totalt fraværende. Det bærer mot kanten av stupet. Enhver sympati med hoverpersonen knuses mot slutten av stykket. Han begår voldtekt og overgrep mot barn. En unødvendig demonisering av en allerede svartmalt skikkelse. En strime av håp hadde gjort Skråningen godt.

Solid skuespill på usminket scene
De tre skuespillerene er på scenen nesten sammenhengende i 90 minutter. Utholdenheten i prestasjonene er imponerende, og tolkningene blir sterkere etterhvert som skuespillerne blir varme i trøya. Nils Golberg Mulvik gjør en troverdig innsats i rollen som den unge mannen på vei utenfor stupet. Siri Schnell Horrigmo og Tor Wibe har en håndfull roller hver. Det er imponerende å se hvordan de går inn og ut av disse, uten å miste oversikten eller innlevelsen. En så minimalistisk og usminket oppsetning forlanger prestasjoner av skuespillerne. Og de leverer. Stykket gjør seg godt i Lille sal i Olavshallen. En intim, ubehagelig og engasjerende teateropplevelse.

Jeg hadde ikke kommet til å opprettet en blogg om det ikke var for denne oppgaven. Likevel, jeg har hatt det gøy med det jeg har skrevet, og kanskje er det det som gjør at så mange blogger. Ikke nødvendigvis for å glede andre med skrivingen sin, men for å glede seg selv. Journalistisk skriving er ofte sjangerbestemt. Man forholder seg til regler og et eget språk. Som blogger står man fritt til å eksperimentere med skrivingen. Etter en lang dag med oppgaver og seriøs tekst er blogging en fin måte å avreagere på. Kommer jeg til å fortsette å blogge?

Det vet jeg ikke ennå. Det var definitivt mer moro enn jeg ville trodd på forhånd. Nå hadde vi tidsfrist på denne bloggen. Det blir sikkert enda mer gøy uten. Spesielt morsomt var det å se den fire kommentarer lange debatten som oppstod rundt Myggen-innlegget mitt. Makthaverne har tydeligvis også fulgt bloggen min tett, bare klikk her.

Det er godt å vite at en kan påvirke samfunnet gjennom bloggingen.

På gjensyn!

Jong-il tok over tømmene etter sin like despotiske far i 1994, og har siden den gang styrt det lukkede landet med jernhånd og Derrick-briller. Landet har vært kritisert for sitt atomvåpen-program og tallrike brudd på menneskerettighetene.

Kim jong-il er ikke president i Nord-Korea. Den æren tilhører stadig hans avdøde far, Kim Il-sung. Han ble etter sin død erklært “evig president”, og sønnen må klare seg med å være generalsekretær for  “det koreanske arbeiderparti”.  Kim-dynastiet er  sagnomsuste livsnytere. Jong-il setter pris på gourmetmat og god vin. For eksempel russisk kaviar eller eksklusiv sushi flydd inn fra Japan. Han er også filmfantast, og skal han en samling på omlag 20,000 filmer. Forholdet med nabolandet Sør-Korea, som er langt mer vestlig orientert, er betent. Dette later ikke til å plage Jong-il nevneverdig. Under et møte med nabolandets president i 2000, bøttet Jong-il nedpå ti glass rødvin. En gjennomsnittlig arbeider i Nord-Korea tjener 900 dollar årlig.

Kim Jong-il ryktes å være rammet av et slag. Her viser han at selv en ond diktator følger solbrille-moten.

Pellefant seilte i medvind fra han så dagens lys i 1954. Tegneren Rune Andreasson er den selvgode og breiale elenfantens skaper. Tegneserieheftene ble utgitt fra 1965 til 1993, og var.. ja.. en knakelibrak-suksess!

Pellefant er korttenkt, lat og selvgod. Med andre ord en type de fleste av oss kan dra kjensel på. Hans lite gjennomtenkte påfunn setter ham titt og ofte i knipe. Musen Pip er ofte på plass og hjelper sin venn ut av trøbbel. En av seriens andre figurer er den temmelig inkompetente trollmannen Filur. Han lykkes sjelden med trolldomskunstene sine. Filur var en mannevond og uberegnelig skikkelse i begynnelsen, men etterhvert ble han snillere. Pellefantastisk!

Pellefant og Filur drikker brus sammen med noe som ligner en snømann eller et spøkelse

Film og musikkbransjen fortsetter sin febrilske kamp mot fildelingen. Det siste våpenet i kampen mot nettpiratene er holdningskampanjer. Du sitter i kinosalen med en bøtte popcorn i armkroken og gleder deg til å se Eddie Murphy’s siste blockbuster, du vet, den der han er en glassmanet som kan snakke eller et romvesen med astma. Først må du se reklamer. Deretter må du se på en brannmann som sier at du skal forholde deg rolig hvis kinoen blir til et inferno av flammer. Til slutt må du se på en filmsnutt der de sier at å laste ned filmer fra internett er omtrent det samme som biltyveri eller veskenapping.

Har du sett denne filmsnutten? “You wouldn’t steal a car! You wouldn’t snatch a purse! You wouldn’t rob a bank! Don’t download movies from the internet. Piracy is a crime!” Mitt forslag til filmbransjen er at de gjør kinobesøket til en hyggelig opplevelse. Å starte opplevelsen med grove beskyldninger om kriminell virksomhet er ikke veien å gå så vidt jeg kan se. Å tvinge kinogjengeren gjennom 15 minutter med reklame er heller ikke gunstig, særlig med tanke på at de har betalt rundt hundrelappen for billetten. Da har jeg mer sansen for kampanjen der de rakker ned på kvaliteten på piratfilmene. Kornete bilder som hopper opp og ned på en liten, fettete pc-skjerm. Nedlastet film er ikke den helt store opplevelsen, selv om det er gratis. Ser filmen bra ut på pc’en, kan jeg godt finne på å se den på kino. For å nyte den i bra kvalitet.

Forresten.. Ikke kopier noe fra denne bloggen.

“You wouldn’t commit insurance fraud! You wouldn’t hijack an areoplane! Don’t copy from this blog. Copyright infringement is a crime!”

Den teknisk begavede og comeback-klare fotballspilleren havnet i politiets søkelys i forbindelse med etterforskning av et større narkonettverk i 2006. Mykland var involvert på brukernivå, og ved dom i saken vil han sannsynligvis bøtelegges. Det er med andre ord ikke snakk om en veldig stor forbrytelse. Likevel ble saken viet mang en forside og betydelige spaltemeter i en stadig mer kjendisfokusert norsk presse.

En kan som leser få inntrykk av at det går fort i svingene med dagsavisene fra tid til annen. En nyhet blir fort gammel, og det ligger prestisje i å slå konkurrentene. Derfor ber man heller om unnskyldning enn om tillatelse i pressen. Torsdag 4. september hadde VG en dobbeltside med utdrag fra Myklands telefonsamtaler med sin langer. Utdragene har liten eller ingen relevans for saken. De tilfredssstiller ikke annet enn skandalehunger og fråtsing i en kjent persons privatliv. Men, det hastet sikkert med å få utdragene på trykk. Før Dagbladet. Før Aftenposten. Så får det heller være med rettsvernet til Erik Mykland. Det kommer i andre rekke.

Det er en farlig utvikling når telefonavlytting fra politiet finner veien ut i avisene. Ad hvilke kanaler VG har fått tak i disse utdragene forblir ukjent. Det er vanskelig å se hvordan de skulle ha fått tak i det på en anstendig måte. Uansett burde de holdt seg for gode til å trykke det. Er norske aviser blitt for opptatt av kjendiser? Forskjellen mellom Se og Hør og for eksempel VG blir stadig mindre.

VG har fått skarpe reaksjoner på denne saken. Følg denne linken for et godt eksempel:

http://arkiv.na24.no/Nyhet/323996/Boikotter+VG+etter+Myggen-oppslag.html

Til slutt, bra for Myggen at han står frem og forteller om narkotikabruk. Forhåpentligvis får han lagt denne saken bak seg, og gjøre det han ble kjent for i utgangspunktet. Å varte opp med festfotball!

Erik Mykland fremstår som en angrende synder. Kan vi vente det samme av pressen?